å komme tilbake, er ikke som å komme tilbake.

 


jeg skal leve.

det er ingen vei utenom det nå.

livet ligger foran meg som en åpen eng.

det er ikke tråkket noen stier i gresset. det er upløyd. det er vilt. det er fritt.

la det komme. la stien bli tråkket. la blomstene bli plukket. la luktene strømme på og
intrykkene overvelde.

for det er slik livet er. det er slik det skal være. det er slik framtiden ser ut, og det er slik jeg har tenkt til å leve den!

jeg ser nedover mot havkanten,

akkurat der bølgene treffer berget.

der blått hav erstattes med kvitt pulver.

der ingen fisker eller krabber lever.

der blåskjell, tang og tare har nok med seg selv.

til og måkene holder seg unna dette voldsomme sluket.

der alt som nærmer seg blir omgjort i virvelvinden.

omgjort til sandkorn.

på minutter kuttes det opp og blir en del av evigheten på sandbunnen, sammen med de andre sandkornene.

det forsvinner i mengden, og betyr aldri noe igjen.

det er også denne følelsen jeg sliter med.

hva om man slipes så mye at man forsvinner.

det er ikke lenger deg der inne.

du er nedslitt og nedbrutt.

du har ikke former og kurver.

det er ikke liv, det er en skulptur.

du har sklidd inn i en verden av menneskedukker uten sjel.

det er slik hverdagen former deg.

om du lar det vare, mister du deg selv mer og mer.

for hver dag som går forsvinner en del av skallet ditt.

skallet som er til for å beskytte og definere hvem du er, hvor grensene dine går og hvordan du uttrykker deg.

lar du dette slipes bort sitter du igjen med et skjellet av en skulptur.

en skulptur som ser ut som og gjør slik alle andre.

en dukke i det store spillet.

samfunnet drar i trådene og du beveger deg etter dem.

robotsamfunnet tar form, og du er blitt en av brikkene.

 

 

Én kommentar

Emma

29.nov.2011 kl.21:57

Utrolig bra skrevet! Det er den rene sannheten, som vi prøver å unngå til enhver tid. Kjempe bra dear!

Skriv en ny kommentar

hits