where is the road leading






take my hand and we will run away
because reality scares me
the world is full of magic, open your eyes and believe.
we keep on driving until we loose the road.
and in the end
all we needed was some good friends and a song to sing along.















det er snakk om å tilpasse seg og tollerere
det er snakk om å kunne fortsette uten å dvele
det er snakk om å godta, selv om det kveler deg.
tre måneder med sekk på ryggen.
tre måneder med nye mennesker.
men nye vennskap.
nye steder.
smaker. opplevelser. inntrykk.
det er en så stor berikelse i livet at jeg nå føler meg helt tom her hjemme.
ubeskrivelig takknemlig.
drømte at jeg hadde et par sko.
jeg lånte dem bort.
den jeg lånte dem bort til fortjener en plass i smygard.
personen kasta den ene skoen ned fra brua vi sto på.
der nede hadde byens narkomane samla seg.
en av dem, ei dame,
gikk for å hente skoen.
men det var ikke bare bare.
for å komme ned dit den lå,
måtte hun klatre ned en stige.
det var kjempelangt ned,
det var kjempebratt og glatt,
men hun klatra seg nedover.
hele veien.
hun var der nede lenge.
lette mellom brenneslene.
hun kom opp igjen med fem forskjellige sko.
ingen av dem var mine.
det gjorde ikke noe.
de som har minst, gir mest.
slik vil det alltid være.
det finnes så mange slike damer,
og alle fortjener å skinne.
ta vare på henne i jula.
mother nature.
ta tilbake det som en gang var ditt.
det som skal være ditt.
det som kun du kan kontrollere og harmonisere.
det som du har ansvar for.
det er brutalt blitt dratt ut av dine armer
og din kontroll.
du er maktesløs i en verden som dette.
i en verden fylt av materialisme, egoisme, fremmedfrykt og hat.
en verden hvor penger styrer alt.
en verden hvor individet tilpasser seg.
en verden hvor få springer ut av de opptråkkede linjene
for å skape sine egne.





when the city burned down
we ran into the forest.
we promised to never build again.
20, Lillehammer
jeg er glad. fordi jeg ikke er sur. derfor går munnen min oppover. fordi den ikke går nedover.